Der var de igjen. Avtrykkene etter hover. Over den brune sanden og rett ut i sjøen. Jeg rynket pannen, og begynte å saumfare bukta etter flere spor, samtidig som jeg beveget meg bakover mot klippen og fast, tørr grunn.
Men det fantes ingenting. Ikke flere avtrykk etter hover, ingen løshester, ingen rytter som ga hesten sin en forfriskende morgendukkert. Det var bare måkene som sirklet høyt over hodet mitt, og den grå røyksøylen fra huset til søsteren min øverst på klippen bak meg. Og selvsagt tidevannet som var på veg inn, og som etterlot seg frådende brenninger som ble knust mot land.
Plutselig løp det kaldt nedover ryggen på meg, enda det var juli og deilig og varmt. Dette var ikke til å begripe. Det var den tredje dagen jeg hadde sett spor etter hover. I går hadde jeg for sikkerhets skyld stilt vekkerklokka på fire for å våkne med sola, og grytidlig satt jeg i senga med ørene på stilker og lyttet etter galopperende hester.
Men nei, ingenting. Et øyeblikk synes jeg at jeg hørte et skjærende vrinsk langt borte, men det kunne like gjerne vært det første, søvnige skriket til sjøfuglene som nom nå hylte som gærne over bukta.
Ellers var det ingen synlige tegn til liv. Bare de uforklarlige sporene etter en hest på full fart over sanden og ut i sjøen.