En gjeng ungdommer sto og hang ved et av hage gjerdene. Fire av dem kjente jeg av utseende. Det var noen tøffinger som elsket å slenge morsomme kommentarer etter meg. Den siste var ny for meg. Et kort øyeblikk møtte øynene mine et par strålende blå øyne i et pent ansikt. Hjertet mitt banket hardt av frykt bemerkningen jeg visste ville komme, men også for noe jeg visste ikke var frykt.
Hoi, hva er dette? Lille frøken Snobb og kjæledyret hennes? Vært på Gymkhana, søta? De andre stemte i, og sperret veien for oss. Den nye gutten, som jeg hørte ble kalt Kez, var ikke med på ertingen. Han sa bare; La henne slippe forbi. Hesten kommer til å falle sammen hvis dere ikke gir dere.
Gjengen stakk med en gang, og jeg kikket takknemmelig på Kez. Til min skrekk var øynene hans kalde som is, og uttrykket i det pene ansiktet var lukket og utilnærmelig. Takk, stammet jeg. Gutten dro på leppene, og snudde seg som om han ikke kunne tåle synet av meg.
