Forlaget skriver om denne boka:
En høy mann kom gående mot henne, en høy mann kledd i svart. Han holdt en pistol i hånden, og Kelly så forferdet at han hevet den og siktet omhyggelig på noe bak henne. Svært, svært langsomst snudde hun seg, og der sto Midnight Sun. Ørene hans var vendt framover, og øynene hans var klare av ny tillit.
Hun hadde lyst til å løpe bort å redde ham, men da hun forsøkte å røre seg, var det akkurat som om føttene hennes var limt fast til golvet.
I langsom film vendte den vakre brune hesten de milde øynene mot henne, og holdt blikket festet i hennes. Det var da hun så tårene hans, store tårer strømmet ut av øynene hans og trillet nedover mulen. Vær så snill og redd meg, sa han, og stemmen var klokkeklar.
Hun prøvde å bevege seg mot ham igjen, men denne gang holdt en hånd henne tilbake, og hun hørte Sams dype stemme runge i ørene: Jeg sa jo at hester kan snakke&snakke&snakke&, sa han, mens han dro henne i armen.
