Mørke. Hvor er jeg? Jeg kjenner klam jord under fingrene mine. Bakken er fuktig og frisk, jeg kan kjenne kraften fra jorden stige som damp og omfavne meg. Den gjør meg hel igjen.
Jeg blir bestandig svak etter forvandlingen. Snart kan jeg både se og bevege meg igjen, jeg må bare være tålmodig. Etterpå skal jeg finne det onde som skjuler seg her.
Jeg kan kjenne at den som kalte på meg, fremdeles kaller. Han er så nær. Jupiter. Men han er bekymret for jenta si. Han vet at noe er forferdelig galt, men han forstår det ikke. Han bare føler det, hans redsel har hentet meg hit.
Nå kan jeg se stjernene, og månen som henger på himmelen som en skinnende mynt. Jeg er i en landlig engelsk hage bak et gammelt herskapshus. Ved siden av er stallene. Jeg må gå til Jupiter.
